ved å avsette jarlebrødrene Erlend og Pål. I deres sted installerte han sin åtte år gamle sønn Sigurd som jarl. Så krysset flåten over Pentland Firth, sundet som skiller Skottland fra Orknøyene, og fulgte kysten vestover, rundet Cape Wrath og dro deretter sørvestover til Hebridene. Der lot Magnus krigerne sine herje og brenne, og han krevde skatt og troskap fra høvdingene. Magnus var også en kristen fyrste, og et av hans stoppesteder var øya Iona, det religiøse maktsenteret i regionen. Iona var hvilested for den hellige St. Columba, og klosteret der hadde stått på vikingens plyndringsliste allerede i 794. Besøket på Iona var både en religiøs og en politisk handling. Magnus knelte foran kirken med helgenens levninger, og så holdt han hoff og ga gaver og grid til alle stormenn som kom til mens han var på øya. Dette fikk ham til å framstå som en god kristen fyrste. Magnus’ plan var trolig, i tillegg til igjen å knytte Orknøyene og Hebridene til det norske kongedømmet, å erobre Isle of Man. Isle of Man hadde vært senter for et kongedømme som hadde dominert de sørlige Hebridene siden 970-årene. Og Iona var det religiøse senteret for dette kongedømmet.

Den mest kjente av alle konger over Man og Øyene, som kongedømmet ble kalt, var Gudrød Crovan som var konge fra rundt 1075 til omkring 1094. Selv om han ikke var den første kongen av øyriket, var han den første kongen som blir beskrevet slik i krøniken til kongene av Man og Øyene. Ifølge enkelte beretninger skulle Gudrød ha deltatt på Harald Hardrådes side i slaget ved Stamford Bridge i 1066, og etter nederlaget skal han ha søkt tilflukt på Man. Dette kan være en av grunnene til at Magnus mente at den norske kongen hadde et historisk krav på øyriket.

En hovedmotstander var Lagmann, sønn av Gudrød Crovan. I møtet med den norske kongens flåte søkte Lagmann støtte blant annet i Skottland, men hjelpen han fikk derfra, ble raskt nedkjempet. Magnus’ flåte gjorde en rundreise i Irskesjøen, og trolig ble han hyllet også av de norrøne bosetterne i Galloway. Han gikk også i land på Angelsey, utenfor kysten av Wales, og her slo han den lokale vaktstyrken, anført av en gruppe normannere, på flukt.