Det kraftige slaget hadde slått Robin helt ut, og i svime så han for seg at han var tilbake på slottet hvor han vokste opp og fektet med prinsesse Leila – akkurat sånn de hadde gjort så mange ganger da de var små.

«Gitt opp allerede?» sa hun.

«Jeg tapte. Det er over!» sa Robin.

Da stoppet prinsessen duellen og stod høyreist over Robin. Han la merke til at hun var kledd ut som en tekanne, og det fikk ham til å tenke at det kanskje bare var en drøm. Tekannen gikk bort til vinduet og åpnet det. Dagslyset strømmet inn i det mørke rommet. «Dagslys, Robin. Tenk på hva som skjer med bananer hvis de ligger ute i solen.» Så, med et puff av damp, fløt den lille tekannen Leila elegant ut av vinduet.

Robin kom til seg selv igjen, og oppdaget at han lå ved føttene til den skrelte bananen, Julian. Solen hadde begynt å stå opp, og nå tittet den så vidt frem fra skyene og farget hele horisonten dyp lilla og rosa og oransje. Om bare noen få øyeblikk ville solstrålene treffe skipet.