«Vel, vel, vel» sa bananen med en slepende stemme, «ser man det. Er det ikke lille Robin? Lille Robin-fugleungen som fløy fra redet? Si meg, hvordan kom du deg egentlig ut av kjelleren?»

«Med føttene mine», svarte Robin. «Og jeg har i alle fall føtter. Du, derimot, ser litt gul ut Julian, føler du deg ok?»

Julian snurpet og krøllet leppen sin så grundig at hele fjeset hans fikk et snurremønster. Det gule utseende hans var fortsatt et følsomt tema for ham, selv om han helt sikkert aldri ville ha innrømmet det selv.

«Nok!» beordret Julian, og måten stemmen hans gikk helt opp i fistel på – som et lite pipedyr – gjorde hele situasjonen de alle sammen var i uutholdelig komisk. «Jeg skal gjøre deg om til noe helt spesielt, Robin. Åh ja ... hvordan liker du erter og poteter?»

«Du, det liker jeg kjempegodt!» svarte Robin fort. Nå som Penny ikke var der og kunne hjelpe ham, måtte han klare seg på egenhånd. Han visste at hvis han klarte å holde samtalen gående, hadde han størst mulighet til å komme seg helskinnet fra det – uten grønnsaksskinn eller bananskall. «Fortell meg, Julian, hva i huleste fruktose skjedde egentlig med deg?»