Robin reiste seg opp og gjorde seg så stor og høy han bare kunne. Og med den høyeste stemmen han klarte å få frem ropte han «Julian! Jeg ser deg – din digre banan. Hva vil du med skipet mitt?»

Bananen stoppet opp og snudde seg mot Robin. Så dramatisk sakte snudde han seg og tok en liten pause for å øke spenningen og trykket som nå hvilte over skipet (Julian var veldig teatralsk av seg). Robin gransket motstanderen sin. Bananen var nesten to meter høy og knallgul. Gulfargen minnet Robin om hårfargen Julian hadde pre fruktmiks. Bananen lignet på noe man så på en lekeplass eller noe sånt, men den truende krøllen på leppa og de isblå øynene gjorde det tydelig at dette helt klart var Julian og ikke en hyggelig barneleke. Så kalde var øynene hans at de kunne få selv et reinsdyr til å skjelve av kulde! Selv som en liten guttunge hadde Julian hatt noe uhyggelig ved seg, noe skummelt. Men nå, i sin lange, gule form, var han uten tvil den mest fruktinngytende skikkelsen noen noensinne hadde sett.