«God plan!» sa Robin.

«Snartenkt, vesla» sa Skjeggvar.

«Når skal vi spise bananer?» spurte Kjempen.

Det var stille på skipet i noen dager nå som både Penny og Kjempen var av gårde for å hente hjelp. Robin, Skjeggvar og Wilhelm var på skipsbiblioteket, et digert rom fullt av eldgamle bøker som en gang hadde tilhørt den beryktede piraten Knagg-fot.

Wilhelm blåste støv av en gammel bok. «Denne boken er helt uleselig», sa han, da han prøvde å lese de merkelige ordene på forsiden. «Det er kaudervelsk, faktisk» svarte Robin. «Det er et forhistorisk piratspråk. Nå til dags er det bare barn som kan snakke det – veldig små barn. Jeg har snakket det én gang selv etter at jeg hadde fått et skikkelig hardt slag i hodet – det var sånn jeg fikk dette sverdet!»

Robin tok frem sverdet sitt, en skatt fra hans aller første eventyr. «Dette er det kaudervelske sverdet. Det gjør et eller annet når man snakker kaudervelsk, men jeg aner ikke hva for jeg har bare snakket det den ene gangen.»

«Vi burde prøve» sa Wilhelm «hvor vanskelig kan det være?» Så begynte han å lage de mest latterlige lydene Robin noen gang hadde hørt.

«Nei, nei, nei» sa Robin. «Kaudervelsk høres mer ut som dette!» og lagde akkurat like latterlige lyder selv.

«Argharhhghg» sa dekksgutten som hadde stukket hodet innom biblioteket. «Hva er alt dette fjaset? Glem det, forresten. Vi har fått et nytt brev.»