Gutten var liten og hadde fjeset fullt av fregner. Håret var som en gulrot (i fargen altså, ikke etter et leit møte med Julian), og øynene var store og bekymringsfulle. «Robin!» sa han da han fikk øye på den gamle vennen sin. «Takk Bob for at jeg fant deg!»

«Godt å se deg igjen, Wilhelm, men hva er galt? For Bobs skyld, du skjelver jo så voldsomt at tennene dine klaprer!»

Penny kom bort til guttene med et håndkle og en kopp varm kakao. Wilhelm kastet et blikk på den varme drikken og pilte bort på trygg avstand fra Penny og koppen. «H … hva er det? Hv ... hvohor ... hvo … hvorfor kommer du med det der til meg? Hv ... hvem er det denne gangen? Mamma? Er det deg?»

«Ro deg ned, Willy, det er bare en kopp varm kakao.»

«Åh ja», sa gjesten, og følte seg litt teit. «Beklager det der. Det er bare det at alle jeg kjenner har blitt gjort om til suppe. Man må være forsiktig, man vet faktisk aldri hvem man drikker.»