Etter hvert som båten kom nærmere, klarte ikke Robin og de andre å slutte å stirre på den. Den firkantede krutongformen var ikke til å ta feil av, og den kom flytende mot dem fredfullt som ... vel ... en flue i suppa.

De prøvde forgjeves å se om passasjeren var venn eller fiendtlig fiber, men straks han var nær nok, kunne de se at ikke bare hadde han alle lemmer intakte – det var til og med en Robin kjente igjen!

«Wilhelm!» ropte Robin, «det er Wilhelm, stallgutten!»

En gutt på Robins alder heiste seg selv opp stigen på skipet og klatret over på dekk.

«Han var vennen min på slottet. Hva gjør han her langt ute til havs, mon tro? Og hvordan klarte han i det hele tatt å finne meg?»