I artikkelen hevdet han at den unge pianisten kom til å komponere musikk som best ville uttrykke tidsånden, eller oppsummere hvordan livet var på den tiden.

Som du kan tenke deg, er det ganske mye å be om av en som var så ung, og mange sier det var hovedgrunnen til at han ble en sånn perfeksjonist (altså en som vil at alt skal være helt perfekt). Han kastet og brente mange av sine tidlige verker (og noen av de senere verkene også), og ville bare ta vare på de fullkomne stykkene.

Sammenlignet med mange andre musikere i samtiden hadde Brahms et ganske enkelt liv. Han hadde alltid penger, for alle elsket musikken hans. Han levde nøysomt i en liten leilighet, hadde en hushjelp, og hadde råd til å gi bort mye av pengene sine til venner eller unge elever som ville bli store musikere. Et temmelig fint liv, alt i alt, særlig etter at han flyttet til Wien, hvor han fikk mange viktige oppdrag for orkestrene der.

Så det er litt overraskende at han var kjent for å være en ganske molefonken type. Kanskje han var så nedfor fordi han aldri giftet seg, eller kanskje han aldri giftet seg fordi han var så nedfor. Han var god venn med søsteren til komponisten Schumann, Clara, som var konsertpianist. Mange har lurt på om det var noe mellom dem, og det hjelper ikke at han brente alle brevene de skrev til hverandre før han døde.