Brahms levde i en merkelig tid for en komponist: Han kom etter noen av de aller største, som Mozart og Beethoven, og han ville gjerne hedre dem ved å kopiere stilen deres. Samtidig ville han lage noe nytt som folk likte, og det var vanskelig å gjøre begge deler. Folk enten elsket eller hatet ham, og kanskje var ikke det så dumt – da var i det minste ingen likegyldige! Siden han ikke likte musikken til Robert Wagner, en annen kjent komponist fra denne perioden, var det mange som bestemte seg for bare å like den ene eller den andre. Selv i dag er det lett å komme i krangel med musikkeksperter om hvem av de to som er best …

Den gamle grinebiteren

Brahms likte å følge den samme timeplanen hver dag når han var hjemme. Han gikk en tur med hendene på ryggen til den samme kroa hver ettermiddag, i takt til en melodi han nynnet for seg selv.