som vant annen verdenskrig er faste medlemmer i Sikkerhetsrådet; Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. Hvis ett av disse landene nekter, kan FN ikke vedta å aksjonere i en krigssituasjon. Siden Kina og Russland støtter de kommunistiske landene i verden, og de andre støtter de kapitalistiske, sier det seg selv at mange konflikter ikke vil bli løst av FN.

FN driver med det som kalles fredsbevarende operasjoner. NATO er mer direkte involvert i konflikter, men også NATOs mål er sikkerhet og fred. Hverken Russland eller Kina er med i NATO. NATOs aksjoner i Libya og Afghanistan, er fredsbevarende operasjoner.

Stoltenberg I og II

Før Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO, var han statsminister i Norge i ni og et halvt år, fra 2005 til 2013. Regjeringene han ledet var noe helt nytt: De var nemlig ”rødgrønne”.

Vi har for det meste hatt røde regjeringer i Norge. Noen ganger har det vært blå regjeringer, med tilfeller av hvitt og grønt. Det vil si at det blå partiet Høyre hadde med seg et par mellompartier for å få flertall. Vi fikk en blå-blå regjering for første gang i 2013. Navnene er hentet fra det politiske fargekartet: De røde er sosialistiske, de blå er liberalistiske, de grønne er distrikts- eller miljøpartier, og Kristelig Folkeparti er de hvite.

Noen ganger skifter partiene farge. Det gjelder de små mellompartiene, Krf (Kristelig folkeparti), V (Venstre) og Sp (Senterpartiet). Da skifter de hvilken side de mener de hører hjemme på, den røde eller blå. Strid i saker som er spesielt viktige for dem, kan få mellompartiene til å skifte side.

I Stoltenbergs to regjeringer samarbeidet Arbeiderpartiet for første gang med to mellompartier. Frem til da hadde Arbeiderpartiet alltid kunnet styre alene når de satt i regjering, fordi de hadde flertall alene. Det var