«Hva er det der nede?» spurte Benjamin og pekte mot venstre.

«Fasanfarmen», sa Ole. «I midten er det en sånn høy stol der fasanvokteren kan sitte og følge med. Men det er så mange tornebusker rundt der at det er nesten umulig å komme seg dit. Og dessuten blir vokteren fly forbanna hvis noen tar med seg en hund dit.»

Da de kom fram, var Lisa og Ella ute i hagen og ropte på hunden sin.

«Eddie! Eddie!»

Det var lett å se at jentene var helt fra seg.

«Kan dere hjelpe oss? Hunden vår er borte, og politiet tror det er en bande som har stjålet ham», sa Ella. «Men det hender jo at han bare løper etter en kanin eller noe og blir borte en stund», fortsatte hun håpefullt.

Ole tok fram notisboka. «Hvor lenge har Eddie vært borte?»

«Tre dager», sa Lisa trist.

«Hvor så dere ham sist?»

«Vi gikk tur med ham i skogen, og etterpå lot vi ham være ute i hagen mens vi gikk inn for å hente jus», sa Ella. «Da vi kom tilbake, var han vekk.»

«Sto hageporten åpen?» spurte Ole.

«Da vi kom tilbake,» sa Ella. «Ja, og jeg hadde stengt den!» Hun kastet et skjevt blikk bort på Lisa, og Ole fikk en klar følelse av at Lisa hadde beskyldt lillesøsteren sin for ikke å ha lukket porten.