Det var bare fire som manglet adresse, og en av dem var Eddie, som de allerede visste hvor bodde. Ole hadde vært framsynt nok til å klippe ut artikkelen fra avisen og legge den i notisboka. For hver hund Benjamin løftet opp til ham, sjekket han navn og adresse med det som sto i utklippet.

Det var tydelig at hundene var glade for å slippe ut av fangehullet. De pep og pistret og slikket Ole i ansiktet, og halene gikk som propeller.

Da alle ti var oppe og bundet fast til håndtaket, kom Benjamin opp.

«Det stinker der nede», sa han. «De kan ikke ha vært så veldig nøye med å gjøre rent. Ikke rart hundene er glade for å slippe ut.»

«Ok, Benjamin, du tar disse fem, så tar jeg disse. Jeg lar Katja løpe fritt. Vi begynner hos Ella og Lisa, og så fortsetter vi videre derfra.»

Guttene skulle til å dra da Ole hørte en lyd.

Det var ingen vits i å prøve å prøve å gjemme seg med ti viltre hunder som var umulige å holde stille. Nå var det noen som ropte, og en lysstråle sveipet over landskapet før den traff dem.

«Tyvene er tilbake!» ropte Ole. «Løp!»

«Stans der!» var det en som ropte. De to mennene de hadde sett ved fasanfarmen, kom settende etter dem med tunge tramp.

De ble nødt til å løpe hjem til Ella og Lisa. Kjeltringene var sikkert redde for at politiet skulle komme, og torde neppe følge etter dem dit. Ole kjente at det sved i brystet mens han løp.

Guttene og hundene stormet oppover bakken. En gang snublet de i hundebåndene og datt over hverandre. Katja bjeffet som besatt, men hun adlød Ole og holdt seg i nærheten av ham.