«Hva i huleste skal man med et rom under bakken på en fasanfarm?» spurte Benjamin.

Ole husket noe faren hans hadde sagt en gang: «De prøvde seg visst med underjordiske klekkerier her, men de sluttet fordi det ble for mye fukt.»

De gikk bort til lemmen. Den var tung og laget av metall, og de måtte hale og dra av alle krefter for å få den opp. Katja klynket lavt og klorte på lemmen ved siden av håndtaket.

«Stille!» sa Ole idet de svingte luka opp. Han rettet lommelykta mot det mørke rommet under dem.

«Vi hadde rett», sa Ole. «Det er de stjålne hundene.»

Ti par øyne skinte i lykteskjæret mens Ole og Benjamin klatret ned stigen.