Omsider så Ole at moren trakk for gardinene på soverommet, og ti minutter senere slo de av lyset. Det var startsignalet for guttene. Katja dro i båndet da de begynte å gå mot skogen.

Stien gjennom enga og skogen så helt annerledes ut i mørket. Skyene drev over himmelen og slapp månelyset igjennom i små glimt. De torde ikke å bruke lommelykt, så det gikk langsomt framover. Trærne strakte seg etter dem med lange, tynne greier, og nattdyrene laget lyder som fikk dem til å skvette, og Katja til å dra hardere i båndet.

«Nei, Katja», hvisket Ole. «Vi er ikke på jakt nå. Vi har viktige ting å gjøre.»

Da de kom fram til porten inn til fasanfarmen, trakk Katja så hardt at hun nesten slet båndet ut av hendene på Ole. De åpnet porten forsiktig – den knirket heldigvis ikke så mye at det hørtes gjennom vindsuset – og snek seg inn. I det samme så de et lys.