Telefonen ringte mens Ole så på Jones og Johnson samme kveld. Det var fasanvokteren som ville snakke med faren hans. Ole holdt pusten. Hadde han sett dem? Faren hans ble nok ikke glad hvis han fikk høre at Ole hadde tatt med seg Katja bort til fasanene. Ole ga telefonen til faren og ventet.

Men faren og vokteren spøkte og lo, så Ole pustet lettet ut.

Da han hadde lagt på, kom faren inn i stua.

«Det var fasanvokteren som ringte, Karoline», sa han til moren til Ole. «Han trengte hjelp til å flytte de gamle burene. Reven har tatt så mange fugler at de ble nødt til å flytte fasanfarmen nærmere gården. De har allerede flyttet fuglene over i nye bur, men han vil ha med de gamle burene og alt det andre utstyret også. Jeg sa jeg kan hjelpe ham i helgen. Er det greit for deg?»

«Ja, selvsagt. Kanskje guttene vil være med også?»

«God idé. Hva sier du, Ole?»

Men Ole satt og tenkte på noe annet. Hvis det ikke var fasaner i de gamle burene lenger, var det kanskje noen som brukte dem til noe annet! Hvem var det egentlig han hadde sett på fasanfarmen? Og hva med hunden han hadde hørt? Kunne det ha vært en av de stjålne hundene? Fasanvokteren hadde vært opptatt med den nye fasanfarmen, og hvis den lå ved gården, var den flere kilometer unna.

«Ole?»

«Ja, pappa. Jeg blir med.»

«Det er det jeg sier, Martin», sa Oles mor til faren og sukket. «Ole går rundt i sin egen verden. Det er dette detektivbyrået han har startet sammen med Benjamin Tørning.»