djevelmerker. Hvis de fant noen form for mistenkelig merke ble det sett på som bevis nok for at personen hadde hatt kontakt med djevelen. Uheldigvis for ofrene kunne alt fra en fregne til et insektbitt være nok bevis.

Sinnslidelser og hysteri kunne også utløse hekseprosesser. Historikere mener at en av grunnene til at heksejaktene spredte seg slik, var hysteri og frykt. Den feberaktige redselen for djevelen og trolldom førte til at ellers normale mennesker oppførte seg som gale. Mennesker som av en eller annen grunn oppførte seg unormalt kom også i søkelyset til heksejegerne.

Det er også framsatt teorier om at kollektiv forgiftning av en sopp som angriper korn, kan ha vært en årsak til massehysteri i noen av hekseprosessene.

Håndbok i heksejakt

Kirken tok heksejakten svært alvorlig, og det ble faktisk utgitt håndbøker i heksejakt! Malleum Maleficarum var den mest kjente manualen for heksejakt, og betyr direkte oversatt ”Heksehammeren”. Den ble skrevet av Heinrich Kramer og Jacob Sprenger, og ble publisert i 1487. Boken ga tips og råd om hvordan man kunne identifisere en heks, og anbefalinger i forhørsteknikker, dom og straff. I Heksehammeren kunne man lese at kvinner oftere ble hekser enn menn fordi kvinneligheten deres gjorde dem svakere for djevelens makt.