Under Håkons stormangrep mot det danske merket falt flere av de danske lederne, deriblant to av brødrene til Harald Blåtann (trolig var de halvbrødre av Harald). Sjokkert over å ha mistet lederne sine så tidlig i slaget, trakk danskene seg forvirret tilbake. Eirikssønnene hadde heller ikke noe annet valg enn å trekke seg tilbake. Men akkurat da slaget syntes vunnet, boret en pil seg innunder den ene armen til Håkon og ga ham banesår. På dødsleiet ba kong Håkon om at nordmennene skulle akseptere Eirikssønnene som hans etterfølgere og dermed avslutte krigen. Året etter kom Eirikssønnene til Norge sammen med den mektige morbroren Harald Blåtann i spissen for en veldig hær. Harald hadde igjen befestet danskenes posisjon som herrer over Viken, og kunne nå innlemme Vestlandet i sin maktsfære. Eirikssønnenes nye leder, Harald Gråfell, ble utpekt til konge over Vestlandet, underlagt dansk overherredømme.
Slaget ved Fitjar i 961 var det endelige slaget mellom Eirikssønnene og Håkon den Gode.