slutt greide å ta tilbake kontrollen over Viken og senere etablere seg som overkonge over Sør- og Vestlandet.

Det var i det urolige politiske klimaet i første halvdel av 900-årene at Håkon den gode så sitt snitt til å befeste kontrollen over hele Viken. Akkurat når dette skjedde, er uvisst, men det må ha vært før Gorm og Harald gjenreiste et samlet dansk kongedømme. Fram til omkring 950 har Håkon derfor trolig møtt relativt lite motstand i Viken fra danskene. Men etter at Jellingekongene gjenerobret resten av Danmark, har antakelig Harald Blåtann forsøkt å utvide riket til igjen å omfatte de tradisjonelle danske områdene rundt Oslofjorden. Hans famøse krav om å være konge over Norge etter at Håkons makt var svekket og til slutt borte, begrenset seg nok likevel hovedsakelig til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver og ga eder for å beholde en viss form for uavhengighet, og til de nye kongene på Vestlandet anerkjente ham som overkonge i Norden.

Maktkampen mellom Håkon og Jellingekongene var langvarig og hard, og Håkon slo flere ganger tilbake mot danske framstøt. I sagaene blir det berettet at Håkon plyndret Skåne og Sjælland, områder som på daværende tidspunkt kanskje ennå ikke var under Gorm og Haralds kontroll. Håkon kan derfor ha blitt utfordret også av andre mektige danske kongsemner i den første tiden etter at han kom til makten, en faktor som faktisk kan ha lettet Harald Blåtanns kamp for å samle Danmark. I «Håkonsdråpa» av Guttorm Sindre blir det berettet om Håkons kamper i Danmark:

Sjælland tok han siden,

Skånes vide kyster,

Venders tilflukt kongen

veldig underla seg.

Håkon den gode og Harald Blåtann kjempet begge om hegemoniet i Norden, og i dette spillet kom sønnene til Eirik Blodøks til å bli