Chopin fikk ikke et langt liv, men det var et veldig rikt liv. Hver følelse han hadde, fikk han uttrykt ved pianoet. Han visste at lykken aldri varte så lenge, så han måtte kapre hvert øyeblikk av den i musikken. Når han var ulykkelig, øste han alt ut i pianospillet, og skapte musikk som kan få voksne menn til å gråte. Han levde livet sitt to steder: med kroppen i Paris og med hjertet i Polen. Ingen, heller ikke Chopin, visste at da han forlot Polen før sin egen 20-årsdag, ville det bli for alltid. Bare det at han ba om å få hjertet sitt sendt til Polen etter sin død, viser hvor tungt det må ha vært for ham å være så langt hjemmefra så lenge. Faktisk sa han en gang: «Å, så fælt det må være å dø et annet sted enn sitt eget fødested!», og slik skulle det altså gå for ham.

Det er en praktfull opplevelse å lytte til Chopins musikk. Kunstneren Delacroix var så heldig å besøke ham mens han bodde sammen med George Sand, og han skrev at den var helt magisk. «Noen ganger kan man høre et blaff av musikk gjennom det åpne vinduet hans og ut i hagen når han sitter og jobber. Musikken blander seg med lyden av nattergaler som synger, og duften av roser.» Chopin hadde ønsket å skape en ny verden som andre kunne trå inn i ved å høre på musikken hans, og det klarte han til gagns.