rundt, og fungerte som en «opptaker». Paul mente at oppfinnelsen hans kunne dele inn et bilde i punkter og linjer, og når denne platen spant rundt én gang, tilsvarte det ett bilde på en TV (altså ett av de tredve bildene i sekundet som vi nevnte). Det ble ganske utydelige opptak, i alle fall i forhold til det vi er vant til i dag, men tanken var å overføre disse «levende» bildene over telegraf. Denne mekaniske platen ble kalt en «Nipkow-disk».

Et par år senere, rundt 1907, jobbet to oppfinnere hver for seg på to ulike prosjekter, men de endte begge opp med å videreutvikle TV-en. A. A. Campbell-Swinton fra England og russiske Boris Rosing kombinerte begge noe som kalles et bilderør (et vakuumrør som ligner veldig på en lyspære, som kan kaste en slags skygge mot det som fungerte som baksiden av skjermen), med opptakeren til Nipkow, og dermed ble et helt nytt system oppfunnet.