både land og sjø. Mest av alt fryktet de et angrep på Bergen, som var en viktig by i handelen med nederlenderne. Men da tiden gikk og det ikke kom noe angrep, valgte Christian 3. i 1543 å iverksette et angrep på den nederlandske øya Walcheren i stedet. Angrepet ble hindret av storm, og den spente situasjonen fortsatte. Krigslysten var imidlertid liten hos begge parter, som også begynte å merke de store kostnadene ved å holde beredskapen ved like, og det ble til slutt inngått en fredsavtale. Keiseren anerkjente også Öresundstollen.

Forholdene i Norden var nå preget av mistenksomhet. I grenseområdene i dagens Sør-Sverige kom det stadig til stridigheter, men uten at det utløste noen krig. Gustav Vasa og hans menn hadde stor mistillit til den dansk-norske kongen og lot dette gjerne komme til uttrykk i friske ordelag. Christian 3. var ikke mindre fargerik i sine uttalelser, og munnhuggeriet skjerpet den allerede spente situasjonen.

I midten av 1550-årene bygde Gustav Vasa opp en hær på 15 000 bondeknekter og en flåte på over 40 skip. I Danmark holdt Christian 3. en liten hær av leieknekter som årlig kostet ham 6000–7000 riksdaler. Dette var en høy pris å betale for en hær som ikke ble brukt, men kongen klarte likevel å bygge opp finansene, og han etterlot seg et godt administrert og velstående rike. Slik var også forholdene i Sverige.

Da de to kongene døde med ett års mellomrom, Christian 3. i 1559 og Gustav Vasa i 1560, tiltrådte to mindre forsiktige arvinger: Frederik 2. av Danmark-Norge og Erik 14. av Sverige. Begge var av den oppfatning at deres fedre hadde vært for passive, og var derfor svært så lystne på