1563–1570

Den nordiske sjuårskrigen

Etter en periode med fredsår og velferd i de to naborikene startet tronarvingene Frederik 2. av Danmark-Norge og Eirik 14. av Sverige et rustningskappløp det ikke var noen annen vei ut av enn krig. De to unge kamphanene var begge fast bestemt på å gjenerobre områder deres fedre hadde avstått, og undervurderte dermed både hverandre og lidelsene krig medfører.

Oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 gjorde det klart for både svensker og dansker at naboskapet ville komme til å bli alt annet enn fredelig. Likevel var årene mellom 1536 til 1560 en rolig periode med få konflikter mellom Danmark-Norge og Sverige. Dette skyltes i hovedsak utenrikspolitikken de to kongene Christian 3. og Gustav Vasa førte. Svenskene var mest opptatt av østersjøområdene og Baltikum og ønsket å utvide sitt rike østover i Livland og Estland. Dermed kom de i konflikt med Russland, og etter flere slag gikk svenskene av med seieren.

Christian 3. hadde på sin side et vanskelig forhold til Nederland og keiser Karl 5. Bakgrunnen var keiserens løfte om å føre krig for å gjeninnsette Christian 2., som hevdet krav på den dansk-norske tronen. I tillegg ville ikke Karl 5. anerkjenne øresundstollen som danskene krevde inn. I Danmark ventet man et angrep fra keiserens styrker fra