Selv ikke domkirken på Hamar fikk stå i fred.

De neste tre årene var det relativt stille i Norge, med unntak av noen erobringsforsøk mot Båhuslen. Det ble også utført noen mindre angrep av Christen Munk og Vincens Juel, som dro på regelrett plyndringstokt inn i Värmland og Vestergötland i 1568. Den svenske hevnen kom i form av nye angrep på Båhuslen.

I 1567–1568 ledet den danske feltobersten Daniel Rantzau det danske vinterfelttoget gjennom Småland og Östergötland øst for Vättern til Linköping. Han satte en alvorlig støkk i Erik 14., som fryktet at Stockholm skulle bli beleiret. Dessverre for Rantzau kom aldri forsyningene som Frederik 2. hadde lovet ham, og han måtte trekke sine styrker tilbake til Skåne.