Deretter hadde svenskene plyndret og brent byen.
Samtidig som svenskene beleiret Akershus, drev de langtrekkende plyndringstokt på Østlandet. De trengte seg ned i Vestfold og plyndret ladegården på Auli, Skjærnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling, og herjet landet så langt sørover som til Skien.
Den første beleiringen av Akershus ble oppgitt 2. mars. Svenskene klarte ikke å bryte ned murene og tvinge fram en overgivelse, og trakk seg i stedet tilbake til Hamar i påvente av ytterligere forsterkninger. Tre uker senere var forsterkningene på plass, og etter å ha marsjert tilbake til Oslo innledet styrken en ny beleiring som skulle vare helt fram til midten av mai. Christen Munk hadde sendt rop om hjelp til både Bergen og København, og 12. mai sendte danskene en flåte til unnsetning. Den ankom Oslo 17. mai og ankret opp ved Hovedøya.
Bondefredene
De danske lensherrene i Norge klaget ofte til kongen over kvaliteten på de norske bondesoldatene. Ofte uteble de ved innkalling, og de var snare til å vende hjem ved første anledning. Bøndene i både Danmark-Norge og Sverige likte i det hele tatt svært dårlig å dra i krig. De ønsket ikke å sette livet på spill for noen konge, men ville helst bare drive sine gårder og skaffe sine familier et livsgrunnlag. Det å dra i krig forstyrret bøndenes rytme. Hver årstid var godt planlagt og innebar faste arbeidsoppgaver. Ble ikke arbeidet gjort, uteble den nødvendige inntekten. I tillegg hadde bøndene som bodde i grensetraktene, handelssamkvem over grensene. Dette bidro mange steder til at bøndene på begge sider ble enige om ikke å slåss mot hverandre, de såkalte bondefredene.