og kostet riket 150 000 riksdaler i måneden, en sum som tilsvarte omtrent det riksrådet disponerte årlig. For å finansiere hæren hadde Frederik økt skattene og samtidig begynt å forsyne seg av farens oppsparte midler. Kostnadene ble fort enorme, og Frederik 2. så bare én mulig løsning, nemlig å starte krigen og velte kostnadene over på fienden.

Stemningen ble stadig mer amper, og 30. mai 1563 kom det til et sjøslag utenfor Bornholm, der en svensk og en dansk flåtestyrke møtte hverandre ved en tilfeldighet. Da svenskene ikke firet toppseilet som aksept av Danmark-Norges overherredømme i Østersjøen, skjøt danskene et varselskudd. Uheldigvis traff skuddet svenskenes admiralskip, og kamp var ikke til å unngå. Den danske flåtestyrken tapte slaget og trakk seg tilbake. En formell krigserklæring fra Danmark- Norge og Lübeck ble overlevert svenskekongen først 31. juli 1563. De to unge kongene hadde endelig fått sin krig.

Frederik 2. baserte sin hær i all hovedsak på europeiske leietropper. Avlønningen baserte seg på penger og verdier soldatene kunne plyndre i områdene de inntok. Problemet var at det i Skandinavia var få store byer og for det meste fattige bondesamfunn, noe som svekket plyndringspotensialet. Befolkningen i Danmark og Norge måtte derfor betale soldatene gjennom skatter og avgifter. Erik 14. baserte sin hær på rekruttering av svenske bønder. Bøndene var billige i drift og ganske gode soldater.

Det første danske angrepet kom mot festningen Älvsborg i august 1563. Beleiringen ble kort, og festningen falt 4. september. Den eneste havnen mot vest var nå sperret for svenskene, og de måtte føre alle sine importerte varer gjennom Øresund. For å lamme svenskene mest mulig sørget derfor Frederik 2. for å sperre av Øresund for all trafikk. Dette førte til protester fra England og Nederland, da også deres handelstrafikk ble hindret. Sperringen ble hevet, og i stedet ble det innført en ekstratoll for skip som skulle til Sverige.