I en lang periode var det svært få som bodde på slettene; jegere og sankere lever ofte i små familie-grupper uten mye kontakt med an-dre. Men på 900-tallet ble mange bofaste, og befolkningen vokste. Det dannet seg små samfunn, spesi-elt ved elver der jorda var fruktbar, og jordbruk ble mer utbredt. De jaktet fortsatt, og hadde ingen hus-dyr unntatt hunder, som de brukte som både arbeidsdyr og ledsage-re. Det var ikke før på 1700-tall-et hesten kom til disse områdene, gjennom handel med spanjolene og etter at dyr som rømte, dannet ville flokker. Vårt klassiske bilde av en slettelandsindianer på hesteryggen er faktisk en relativt ny utvikling.

 

Migrasjon og forfølgelse

Da Christopher Columbus snublet over Amerika på 1400-tallet, hadde indianerne allerede bodd i den såkalte «Nye verden» i tusenvis av år. Eu-ropeerne koloniserte raskt det nyoppdagede kontinentet. De slo seg først ned på atlanterhavskysten, der de felte skog og bygde byer. Europeerne hadde skytevåpen og brakte med seg en rekke sykdommer, noe som forårsaket voldsomme ødeleggelser blant urbefolkningen. Hele landsby-er ble utslettet av kopper, kolera og meslinger fordi folk ikke hadde noen immunitet. De flyktet innover til de store slettene. Det var ikke her de hadde sitt opphav: Det var snarere her de endte opp.