«Tja, i det minste at vi høres ut som dem», sa Benjamin og strøk hånda over det myke læret i jakka si.

«Jeg lurer på hva annet som vil skje når vi har på oss jakkene», sa Ole.

«La oss gå ut med jakkene på og se om vi merker noe», foreslo Benjamin. Og det gjorde de.

De syklet bort til det gamle fengselet der arbeiderne jobbet for å sikre grunnmuren. Ole studerte ansiktene til folk de passerte på veien for å sjekke hvordan de reagerte på deres litt spesielle påkledning. Det var ikke så vanlig å gå med tjukk lærjakke og caps bak fram her ute på bygda, særlig ikke midt i en hetebølge. Men selv om flere hilste på dem på veien, la visst ingen merke til klærne deres.

«Kanskje de ikke så dem. Kanskje de er usynlige for andre enn oss», sa Benjamin mens de satte syklene sine opp mot et tre foran fengselet. Ole grøsset – han var ennå ikke vant til Benjamins stemme når han hadde jakka på seg. Han hadde bestilt pakken over nettet, og de hadde begge lest gjennom annonsene hundre ganger. Men det hadde ikke stått noe om at klærne ville være usynlige, eller at man begynte å snakke med amerikansk aksent når man tok dem på seg.

«Tror du folk kan høre accenten vår?» spurte Benjamin. Han uttalte “accenten” med æ og trykk på første stavelse.

«Det vil vi nok finne ut snart», sa Ole da han så doktor Josefsen, lederen for dyreklinikken, komme mot dem.

«Hei, gutter», sa hun og tok dem begge i hånda. «Hvordan går det?»

«Bare bra, ma’am», svarte Ole. Det siste ordet bare glapp ut av ham, og han visste ikke helt om han hadde vært veldig høflig eller om hun ville bli fornærmet.