To innbundne, svarte Jones og Johnson notisbøker med en bred, svart strikk over omslaget, og en blyant festet til spiralryggen.

To Jones og Johnson minibåndopptakere maskert som tyggegummipakker.

To New York Yankees-capser til å ha bak fram slik Jones og Johnson alltid gjorde.

To par av de kuleste solbrillene Ole noen gang hadde sett, riktignok bare på TV så langt, med speilglass som gjorde at de kunne se alt klart og tydelig samtidig som ingen kunne se øynene deres og vite hva de så på.

To detektivskilt, et med “Ole Thomsen, privatdetektiv” og et med “Benjamin Tørning, privatdetektiv”, begge i læretui med foto på den ene siden og en metallørn på den andre. Under ørnen sto det «alis aquilae», som var latin for på ørnevinger.

Ole husket den første episoden av Jones og Johnson da Mickey Jones hadde forklart den nyrekrutterte Paddy Johnson at mottoet var tatt fra Bibelen, Jesajaboken kapittel 40, vers 31: “Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.”

Ole syntes det var et strålende motto: å kjempe utrettelig for sannhet og rettferdighet.

Hvor ble det av Benjamin? Ole måtte mobilisere all sin viljestyrke for ikke å åpne pakken. Omsider hørte han at noen gikk i trappa, den velkjente lyden av en utålmodig niåring som bykset oppover tre trinn av gangen. Så sto Benjamin på rommet til Ole med det uregjerlige håret til alle kanter.

Guttene pakket ut i taushet. De trengte ikke å snakke. Ole var uansett så beveget at han neppe hadde klart å si noe særlig selv om han hadde villet. Dette var ting de hadde ønsket seg lenge.