Alt som glitrer

Ole Thomsen strakte hals etter postbudet. Den røde postbilen sto parkert tre kvartaler nedenfor, men Ole visste at budet pleide å sette fra seg bilen der og bære posten rundt i nabolaget til fots.

Ole krysset fingrene bak ryggen. Han ante ikke hvor lang tid det tok å sende noe fra Amerika, men nå hadde det gått ti lange dager siden han og Benjamin bestilte over nettet, så pakkene kunne komme når som helst.

I det samme gikk postbudet tilbake til bilen. «Å nei!» sukket Ole høyt. Det var visst ikke noe post til dem i dag. Men vent litt, budet lente seg inn i bilen og – ja visst, han dro ut en stor pakke. Var det pakken han gikk og ventet på? Ja, det var ingen tvil om hvor budet skulle. Ole spratt opp, løp til døra og rev den opp.

«Hei, Ole», sa postbudet. «Jeg tror jaggu denne svære greia er til deg.»