samme høyde som dem selv, men så fikk han øye på noe som glitret i sollyset. Han grep kameraet og zoomet inn.

Reiret var godt synlig i displayet, og Ole kunne skjelne en ring, noen øredobber, en mansjettknapp og et anheng, samt flere boksringer og andre skinnende, verdiløse gjenstander.

«Jeg tror vi har funnet crooken», hvisket han til Benjamin. Benjamin måtte legge hånda over munnen for ikke å sprute ut i latter og skremme vekk skjærene.

«Vi må ta dem på fersken, så hold kameraet klart. Når sola kommer fram, vil den skinne rett inn på rom 22, og stæsjet vi har brukt som agn, vil lokke fuglene til seg.» Benjamin nikket, og guttene ventet.

Plutselig spredte skyene seg, og sola lyste rett ned på baksiden av hotellet. Ole holdt øye med skjærene. De skvatret i vei i treet, men etter en stund fløy først den ene og så den andre bort til branntrappa.

Ole og Benjamin turte nesten ikke å puste. Det satt noen duer på takrenna rett over rom 22, og de kurret iltert mot skjærene som samlet seg rett nedenfor.

Skjærene kjeftet tilbake på arrogant skjærevis. Plutselig fløy en av dem opp og landet elegant på vindusposten utenfor rom 22.