«Noen har vært der!» sa hun opprømt. «Skålen med myntene i lå på gulvet da jeg kom inn i morges.» Hun ga guttene båndopptakeren, og de spilte av båndet. Først hørte de noen knuffelyder, deretter et brak og noe som lød som et skrik.

Ole tenkte høyt: «Det låter som om crooken ble avbrutt.»

«Crooken?» spurte Pernille.

«Kjeltringen», sa Ole. «Ser ut til at vi må spane.»

«Hva mener du?» spurte Pernille.

«Holde rommet under oppsikt, men det kan ta tid. Vet du om et sted der vi kan gjemme oss i morgen og se rommet uten å bli sett selv?»

Pernille måtte tenke seg om. «Det er et lintøyrom i en fløy som stikker ut fra ho-vedbygningen. Dere ser vinduet derfra, hvis det var det du tenkte på.»

«Låter perfekt, men vi må være forsiktige når vi går inn.»

Og det var de. Det var en temmelig overskyet dag, så det var færre folk i hagen enn forrige gang. Guttene klatret usett opp branntrappa og smøg seg inn i korridoren, og Penny førte dem opp den bratte trappa til tår-net med lintøyrommet. Da de hadde installert seg, ga Ole Pernille noe juggel til skålen på rom 22 som agn for tyven. Han ba henne også om å gjemme minibåndopptakeren i skuffen igjen. På så kort avstand ville den sende signalene til Benjamins opptaker.

«Dette blir en lang dag», sa Ole og satte seg til rette ved vinduet på en stabel med lakener.

«Redd for det», sukket Benjamin, som hadde tatt plass på noen gamle gardiner.

Fra rommet hadde de god utsikt ikke bare til vinduet i rom 22, men også branntrappen utenfor.

«Har du kameraet klart?» spurte Ole.