Ole holdt pusten og gjorde seg så flat som mulig. Kelneren var så nær at de kunne høre pusten hans. Men akkurat da de trodde han ville finne dem, hørte de noen rope:

«Lasse, hva er det du soser med der ute på gata? Folk vil ha øl og kaffe!» De kunne høre at kelneren, som de nå visste het Lasse, mumlet noe uforståelig for seg selv før han svarte:

«Ja, så klart, jeg bare …» Hvis han sa noe mer, kunne ikke Ole og Benjamin høre det, for fyren var på full fart tilbake til bakhagen der pliktene kalte.

«Det var skikkelig close, hvisket Ole.

Benjamin nikket. «På hengende håret. Det var like før vi ble tatt.»

Guttene ventet et par minutter til før de våget seg bort til syklene og dro hjemover. Kort etter lente de seg mot sykkelstyrene i hagen til Ole da naboen, gamle Arnoldsen, kom ut.

«Hei, gutter. Jobber dere med en ny sak?»

«Yes, sir!» sa Ole og lurte på om Arnoldsen hadde hørt den amerikanske slengen i språket hans. Han lot imidlertid ikke til å ha merket seg verken den, jakkene, luene eller solbrillene. Guttene satte ham raskt inn i saken. Arnoldsen var en pensjonert detektiv, og etter å ha hørt på dem, sto han og tenkte seg om en liten stund. Til slutt sa han: «Nja, jeg kan jo ikke vite hva som har skjedd, men husk at ting ikke alltid er det de later til å være.»

Neste dag møtte de Pernille ved dyreklinikken som avtalt. De hadde studert bildene nøye uten at det hadde gjort dem noe klokere.