Pernille mente det var best de dro samme vei som de kom, men de var bare kommet halvveis ned branntrappa før de hørte en stemme rope: «Hoi, gutter! Dere to, ja! Kom hit med en gang!» Kelneren som hadde servert kaffe til familien i hagen, kom løpende mot dem, og familien hauket og pekte mot branntrappa.

«Come on, Benjamin!» Ole spratt som en gaselle over rekkverket og vekk fra kelneren, med Ben etter, mer som en sjiraff. Guttene løp alt de kunne rundt til forsiden av hotellet og over veien. Der klarte de å dukke ned bak en lav murkant før kelneren kunne se hvor det var blitt av dem.

«Best å ligge lavt til han har gått», hvisket Ole. De hørte knasingen av føttene hans mot grusen mens han gikk fram og tilbake foran hotellet. Men nå kom skrittene nærmere. Knasingen stilnet, og Ole gjettet at det var fordi kelneren var kommet ut på asfaltveien.

De hadde ingen steder å flykte. De ville bli tatt!