Ole tok skålen opp og studerte den. «De kan ha vært her», sa han. «Den ser ut til å være ment for smykker og bling.»

«Kan godt være», sa Pernille. «Jeg ville nok heller brukt den til peanøtter og sjokolade.»

Ole satte skålen tilbake på kommoden. «Well. Den står rett ved vinduet, og vinduet står vel åpent i denne varmen, right?»

«Tja, jeg regner med det», sa Pernille, «men det vil være vanskelig å klatre opp, og brannstigen er for langt unna.»

Ole stakk hodet ut av vinduet. Det var fugleskitt på karmen. Han vred på nakken og så opp.

«Forsiktig», sa Pernille. «Duene skiter på hvem det skal være. De er skikkelig plagsomme. De kommer til hagen for å finne mat som gjestene legger igjen.»

«Når kommer det nye gjester hit?» spurte Ole.

«Ikke før til helgen. Vi har litt dårlig belegg for tiden.»

«Ok», sa Ole. «Jeg legger igjen litt cash i skålen og lar båndopptakeren stå på.» Han stakk hånda i lomma og trakk fram noen mynter, pluss opptakeren som så ut som en tyggegummipakke. Den tok bare opp når den registrerte lyd, så de slapp å få lange opptak av ingenting. Ole ville gjemme den i kommodeskuffen og la den stå på gløtt så lyden kunne slippe inn.

«Du sjekker skåla og tar med deg opptakeren i morgen», sa han til Pernille, «og så møtes vi ved dyreklinikken. Er det ok, ma’am?»

«Ja.» Pernille virket lettet. Ole visste ikke om det var fordi de var i gang med saken eller fordi de snart skulle gå.