En kelner som kom ut med kaffe, smilte til dem og trodde åpenbart at de alle tilhørte samme selskap.

Ole gløttet opp mot hotellet. I vinduet ved siden av branntrappa så han Pernille vifte med en støvkost. Han regnet med at det var et signal.

Han gjorde et tegn til Benjamin før han tuppet ballen bortover mot branntrappa. De to detektivene løp etter den, med de yngre guttene hakk i hæl. Ole nådde ballen først og sparket den hardt tilbake igjen. Da de to yngre guttene bråsnudde og løp tilbake etter ballen, fortet han og Ben seg opp trappa og inn døra Pernille hadde satt opp for dem.

Hun sto i døra inn til rommet og speidet engstelig opp og ned korridoren.

«Fort dere», hvisket hun. «Hvis noen oppdager oss, vil jeg helt sikkert få sparken!»

Guttene smatt stille inn på rommet, og Pernille lukket døra bak dem. Ole så seg rundt i rommet. Det var et helt vanlig hotellrom med to enkeltsenger, et garderobeskap, et bord, en liten TV på et eget bord og en kommode ved karnappvinduet som vendte ut mot hagen. På høyre side var en dør inn til badet.

«Hm.» Ole tegnet en rask skisse av rommet mens Benjamin tok bilder. «Akkurat hvor var smykkene som ble stjålet?»

Pernille trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke nøyaktig. Ingen har fortalt meg det.»

Ole satte seg ved kommoden. På den ene siden sto en liten skål, og på den andre en vase med friske blomster.