Ole nikket og snurret på blyanten. «Well, du må vise oss hvor rommet er så vi kan få sett på det.»

Pernille tenkte seg om. «Rommet står ledig nå», sa hun, «og jeg begynner om en halvtime. Nødutgangen til branntrappa på baksiden av hotellet er rett ved rom 22. Hvis dere klatrer opp der, kan jeg slippe dere inn.»

«Det fikser vi, ma’am», sa Ole.

Guttene trillet syklene ved siden av Pernille til de nærmet seg hotellet. Da gikk hun over på den andre siden av gata så de ikke skulle bli sett sammen.

Gartnerlosjen Hotell var en stor, gammel bygning som minnet litt om et slott. Det hadde en stor og frodig hage som ofte ble brukt til bryllupsfester. To av onklene til Ole hadde feiret bryllup her, så han kjente området fra før av. Pernille hadde fortalt at rom 22 hadde vindu ut mot baksiden, helt til venstre rett bak en stor eik.

Det hadde vært en usedvanlig varm sommer, og denne dagen var ikke noe unntak. Guttene fulgte grusveien rundt hotellet, og ute i hagen satt det folk og spiste lunsj ved flere av bordene. Parasoller med knallrøde striper beskyttet dem mot sola.

«Ok», sa Ole. «Den gjengen med alle kidsa der borte, de som tar opp to bord – vi setter oss rett ved siden av så folk som får øye på oss fra hotellet kan tro vi er med dem.»

Ole og Benjamin gikk og stilte seg i nærheten av dem. Kort etter sparket et par yngre gutter en fotball i deres retning, og dermed ble de trukket inn i en spontan fotballkamp.