«Så, så», sa Ole. Han hadde ikke noen erfaring med å trøste gråtende kvinner. «Ro deg ned og fortell oss hva som er i veien.»

Ingenting tydet på at kvinnen syntes det var noe rart med klesdrakten eller den uvanlige amerikanske aksenten. De gikk bort til busskuret og satte seg på benken. Hun snufset og tørket bort de siste tårene før hun begynte å snakke.

«Det var dere som løste den skumle spøkelsessaken på dyreklinikken, ikke sant?» begynte hun. Ole og Benjamin nikket.

«Og», fortsatte hun hviskende, «det går rykter om at dere hadde noe med oppklaringen av hundetyveriene å gjøre også. Stemmer det?»

Dette var noe de voksne helst ikke skulle få vite, så Ole nøyde seg med å svare: «Detektivbyrået Thomsen og Tørning til tjeneste, ma’am.» Han tok fram detektivskiltet og viste henne bildet. Så klappet han det sammen med et smell og la det tilbake igjen, slik Mickey Jones pleide å gjøre.