«Hun merka ikkeno’», hvisket Benjamin, det var bare så vidt Ole kunne høre ham.

«Nope», svarte Ole.

De satt tause og grublet over hva alt dette skulle bety og hva det ville si for deres framtid som privatdetektiver, da de la merke til en bevegelse i buskene på den andre siden av gata.

Før de rakk å gå bort og undersøke, var det en som ropte på dem.

«Hei, Ole og Benjamin! Kom hit!» Guttene løp over gata og bort mot buskene. Ole holdt igjen Benjamin da de nærmet seg.

«Forsiktig», sa han. «Vi har no idea om hva dette er.»

Det raslet i buskene, og en ung kvinne kom ut rett foran dem.

«Å! God dag, ma’am, hva kan vi gjøre for Dem?» Der var dette “ma’am” igjen. Han fikk bare håpe at ingen tok det ille opp.

Da han kikket nærmere på henne, kunne han se at hun hadde grått. Hun tok fram et lommetørkle og snøt seg så det ljomet.