Et ensomt barn

Einstein og hans familie opplevde mye motgang mens Einstein vokste opp, og vi kan nok ikke sette oss inn i hvordan dette satte spor i ham. Hvis han hadde levd i dag, ville han sannsynligvis ikke hatt verken mobiltelefon, e-post eller facebookprofil. Han ville bare bort fra hverdagens tjas og mas, og kun konsentrere seg om sine interesser.

Når Einstein fortalte om sin oppvekst, sa han: «Gud ga eselet tykk hud.» Med det mente han at han hadde opplevd barndommen sin som ulykkelig og slitsom. Familien måtte flytte flere ganger, og i perioder var de veldig fattige.

Det finnes mange bevis på at Albert var et sent utviklet barn. Han snakket ikke før han var 5 år, og da var det for å fortelle foreldrene at suppen var for varm. Da de spurte han hvorfor han ikke hadde sagt noe før, svarte han at «alt hadde vært helt fint til nå». Han ble kalt for Pater Langweil, «Herr Langsom» på norsk, av barnepiken sin. Det var fordi han gjentok alt andre sa til ham, langsomt og ettertenksomt. Nesten som om han hermet, men det var fordi han ville være sikker på at han fikk med seg alt som ble fortalt. Albert Einstein var et ensomt barn. Han lekte ikke med barn på sin alder, men holdt gjerne på med puslespill alene, og kunne bygge korthus som var så høye at ingen andre hadde sett maken. Ensomheten, eller avstanden til mennesker rundt seg, beholdt han hele livet. Samtidig var han alltid tilgjengelig for alle og svarte på alle brevene han fikk fra hele verden.