«Så skal vi snakke med jentene og høre om de har noen anelse om hvem som kan ha gjort det. Og til slutt løser vi saken.» Han slo fornøyd igjen boka.

Arnoldsen nikket langsomt med sammenknepne lepper. Guttene sa ikke et ord.

«Hva er det dere venter på?» sa han da han skjønte at guttene gjerne ville ha råd. «Et gullkorn? Ja vel. Ting er ikke alltid det de later til å være. Så, det er dere som skal løse denne saken. Sett i gang!»

Ole og Benjamin syklet hjem til Benjamin, som bodde tre kvartaler unna. De satte fra seg syklene bak huset og gikk rett til skuret. Der ventet jentene på dem.

«Lotte! Du har flyttet på dukkene! Jeg sa jo at du ikke skulle røre dem!» sa Benjamin.

«Unnskyld, da!» Lotte la de to snauklipte dukkene på gulvet omtrent der de hadde funnet dem, midt i haugen med avklippet hår.