I det samme hørte de en lav hulking. Det var Ingrid som hadde begynt å gråte. Ole så forbauset bort på henne.
«Hva er det?»
«Det skjønner du vel», sa Benjamin og skjøv brillene opp på neserota. «Det var de fineste dukkene hennes som ble ødelagt.»
Det gikk et lys opp for Ole. «Selvsagt. Sara og Susann, dere må erstatte de ødelagte dukkene. Har dere råd til det?»
Tvillingene så ikke fullt så glade ut lenger. Det ville bli lite snop på dem en stund hvis de måtte bruke ukepengene på å kjøpe dukker til Ingrid. De nikket taust og så ned i gulvet.
«Jeg har en annen idé», sa Benjamin. «Det var noe jeg ville vise deg i går, Ole, men vi hadde ikke tid. Jeg fant en video på nettet om hvordan man lager parykker til Barbie-dukker.»
En halvtime etterpå var jentene i full gang med å finne materialer til dukkeparykker. De to guttene syklet langsomt hjemover til Ole.
«Da var enda en sak løst», sa Ole.
«Jepp», svarte Ben. «Skal vi dra og si fra til Arnoldsen?»
«God idé. Dette var den andre saken vår, og vi fiksa den ganske bra, ikke sant? Jeg lurer på hva det neste blir.»
Hvis Ole hadde visst hvor farlig det neste oppdraget deres kom til å bli, ville han kanskje lagt ned detektivbyrået der og da … men det er en annen historie.