«Hmm.» Ole dunket blyanten mot overleppa. «Jeg tenkte meg nok at dette dreide seg om sjalusi og hevn.»

«Men dere og Lotte var jo uvenner», sa Benjamin. «Hvorfor skulle hun spurt dere om å være med?»

Jentene var helt på gråten og klarte ikke å svare.

«Du må ikke si noe til mamma!» tryglet Susann.

«Nei. Men dere må komme hit i morgen og tilstå for Ingrid og Lotte, og da må vi finne en passende straff. Dra hjem, så møtes vi her i morgen etter frokost.»

Guttene sov godt etter at de hadde løst saken, og det var tvillingene som vekket dem neste morgen. Benjamin løp opp til huset for å hente Lotte. Hun ringte Ingrid, og snart var alle samlet i skuret. Tvillingene sto foran Lotte og Ingrid mens Ole leste høyt fra notisboka.

«Hvordan kunne dere være så slemme?» sa Lotte da Ole var ferdig. «Det var de fineste dukkene til Ingrid!»

«Vi trodde de var dine», sa Sara. «Men vi angrer! Unnskyld! Vi ville bare være med i klubben!»

«Vi savnet deg», la Susann til. Lotte så plutselig ikke fullt så sint ut.

«Jeg husker ikke engang hva vi kranglet om. Husker dere det?» sa hun.

Tvillingene ristet på hodet. Det var tydelig at de øynet et håp om å bli tilgitt.

«Hvis dere skal være med i klubben, må dere love å ikke snauklippe flere av dukkene våre!»

«Vi lover, vi lover!» sa tvillingene i kor.