ham, men da han prøvde å trekke av hetta med den andre, fiket den overrumplede inntrengeren til ham så han mistet balansen. I basketaket som fulgte, havnet de begge på gulvet, og saksa skled inn under dukkehuset. Til slutt kom Ole seg på beina og dro motstanderen opp etter seg.

«Ta den andre, Benjamin!» ropte Ole, og kort etter hadde Benjamin snappet saksa fra den forfjamsede inntrengeren som sto ved dukkehuset. Ole rettet lykta mot den han selv hadde slåss med, og trakk hetta av.

«Det er en jente!» sa han. Benjamin dro hetta av den andre. «Dette også!»

Benjamin slo på lyset i skuret, og guttene stirret forbløffet på kjeltringene de hadde fakket.

«Nå.» Ole følte at han hadde kontroll igjen. «Hvem er dere?» Han holdt notisboka klar.

Ingen av jentene sa noe.

«De bor i enden av gata vår», sa Benjamin. «De pleide å leke mye med Lotte, men så ble de visst uvenner, jeg vet ikke hvorfor. De er tvillinger og heter Sara og Susann.»

«Stemmer det?» spurte Ole og hevet blyanten.

Jentene nikket.

«Og dere innrømmer at det var dere som snauklipte de to dukkene, og at dere kom hit i natt for å klippe mer dukkehår?»

Jentene vekslet et blikk, men sa fremdeles ingenting.

«Som dere vil», sa Ole og satte seg på en blomsterpotte som sto på hodet. «Vi kan vente, vi.»