Det ble veldig stille og mørkt og litt uhyggelig da guttene satt igjen alene. De ville ikke ha på noe lys eller snakke sammen, ikke hviske engang, for de var redde for at de med hettegenserne skulle skjønne at det var noen i skuret.

Bortsett fra en ugle som tutet i ny og ne, var det en stille natt. Fullmånen kastet et trolsk lys inn gjennom vinduet, og Ole og Benjamin vekslet på å holde vakt og hvile på teppene jentene hadde lagt igjen til dem.

Det var midnatt, og Ole hadde nettopp tatt fatt på en ny vakttørn da han hørte noe utenfor. Han ristet Benjamin lett i armen, la en finger over leppene og pekte mot døra. Guttene holdt pusten mens de ventet. Der hørte de det igjen! Noen som hvisket – det var umulig å høre hva de sa, men lyden kom nærmere. Ole og Benjamin trakk seg inn i et hjørne og dro teppene rundt seg mens de ventet.