var prinsesse Leila som tullet med ham, men han kunne ikke fatte at prinsessen ville være så slem mot ham. Deretter lurte han på om det kunne ha vært Julian som lukket døra. Det virket jo absolutt som noe Julian kunne ha funnet på. Robin, som aldri hadde vært mørkeredd, satt og ventet der nede i den mørke kjelleren, mens resten av slottets beboere gikk til sengs. Ved morgengry ventet han på at en av tjenestepikene ville komme for å hente skinke til frokosten.

Han ventet, og ventet, og ventet. Men ingen kom …

Da mørket falt på igjen, begynte Robin å skjelve av frykt. Han var visst litt mørkredd likevel.

Da en ny natt og en ny dag kom og gikk, og hadde han spist så mye løk han orket, bestemte han seg for at det nok var lurest å lete etter en vei ut. Og slik er nå engang livet, at når man bestemmer seg for noe, klarer man ikke å tenke på noe annet. Robin klarte i hvert fall ikke å tenke på noe annet. Verken rumlingen i magen eller de kalde føttene hans kunne hindre ham i å lete etter noe, hva som helst, som kunne få ham ut.

Etter å ha spist nesten en håndfull med ris, fikk han øye på noe som fikk ham til å stoppe opp.