det ikke skulle være altfor mørkt allikevel.

Robin kjempet tappert mot rissekkene – så tappert han bare kunne! Han lot som om den ene sekken var Julian og den andre var Julians far. Portvokteren var en skummel mann med morsk stemme og et hårreisende blikk. Han virket så hemmelighetsfull, som om han alltid pønsket på utspekulert lumske og onde gjerninger. Robin hadde hørt mange skumle rykter som han ikke engang turte å tro på. Rykter om at portvokteren hadde ambisjoner om å ta over tronen, og at han bare ventet på det rette øyeblikket.

… Robin ble plutselig helt stille. Noe eller noen sto på utsiden av kjellerdøra – og det var veldig rart, siden ingen gikk forbi her nede så sent på kvelden. Robin holdt pusten og krøp sammen i det mørkeste hjørnet, men passet på at han fortsatt kunne se lyset fra gangen gjennom døråpningen. Og så, med et rykk, lukket døra seg!

Robin spratt frem fra gjemmestedet sitt, men det var for sent. Den tunge døra var allerede lukket, og han var alene i den mørke, mørke kjelleren.

Der nede i tussmørket satt Robin og ventet. Og ventet. Og ventet.

Først tenkte han at det kanskje