«Stjerne! Å, kjære stjerne!» sa Robin, mens han så ut av vinduet og opp på himmelen som nå var uten stjerner. Kanskje ikke så rat, det var blitt midt på dagen. «Vær så snill. Du må hjelpe meg, kjære stjerne!»

Nå vil vel alltid stjernene synes synd på en hvilken som helst stakkar som roper opp til dem etter hjelp. Men Robin, med sine rosenrøde kinn og sitt ulne hår, gjorde dem så triste at de bestemte seg for å hjelpe ham med en gang.

Loretta, den snedigste av alle stjernene, fløy ned mot jorden og kastet lys over den trange kroken av slottsplassen hvor piratene hadde gjemt seg for vaktene.

«Se der borte!» ropte vaktene da de så kjempen. «Den gamle mannen og piratjenta!»

«Jøye meg!» sa jenta.

«Splitte mine bramseil», sa den gamle mannen.

«Middagstid?» sa kjempen (som var litt tett i pappen).

Like etter åpnet døren til fangehullet seg, og de tre rampete piratene ble slengt inn i hullet.

«Au!» sa jenta.

«Mine bramseil», sa den gamle mannen.

Døren til fangehullet smalt igjen og de fire piratene, tre ekte og en liten gutt i forkledning, var på egen hånd.