«Kom igjen og sal opp hesten», snøftet Julian. «Jeg vil ha budbringere sendt ut over hele riket innen daggry.»

«Men, Deres Majestet, det er jo allerede daggry», sa stallgutten.

«Deres Majestet?» tenkte Robin, i det samme som et dunk lød fra stallen, den slags dunkelyd du hører når en stallgutt har blitt slått i gulvet.

«Vel, du får holde igjen solen da», hånlo Julian, den bølla. «Hvis ikke kommer jeg til å rulle deg i mel og stappe rosiner opp i nesa di. Ha! For en flott straff. Jeg kaller det rosinbollestraffen. Vil du bli gjort om til en rosinbolle, gutten min? Hva? Nei? Kom igjen, da.»

Robin hørte knuffing, et vrinsk, og lyden av klaprende hover. Og med et høyt knegg var hestene på vei av gårde.