studenter en protest ved et universitet i North Carolina, og disse inspirerte til mange demonstrasjoner for å gjøre slutt på inndeling etter hudfarge ved restauranter i sørstatene. De satt seg ned, og nektet å gå, også kalt en «sit-in». Denne formen for protest ble veldig populær, og fikk mye oppmerksomhet, til tross for at det er en fredelig måte å protestere på. Disse protestene førte til starten av en gruppe som ble kalt «Student Nonviolent Coordinating Committee» (Studentenes ikke-voldelige planleggingskomité på norsk), forkortet til SNCC. Denne gruppen var ledet av studenter, og de mente det var veldig viktig å ta i bruk ikke-voldelige aksjoner på samme måte som Martin Luther Kings SCLC. Forskjellen på de to gruppene var at studentene mente det var mer fornuftig at lokale grupper fikk bestemme selv hvordan de ville ha aksjoner, mens SCLC mente det var viktigst å bruke lokale valg for å påvirke politikere til å lage nye lover.

Birmingham og marsjen i Washington

SCLC arrangerte sin første virkelig store protest i 1963, da gruppen startet en aksjon i Birmingham i Alabama. Avisene og TV-kameraene var tilstede og viste frem bilder av hvordan de fredelige demonstrantene, blant annet skoleelever, ble slått og mishandlet av politi med våpen, vannslanger og politihunder. Dette gjorde at borgerrettighetsbevegelsen fikk mye støtte fra de nordlige