I løpet av sommeren 1881 forelsket van Gogh seg i kusinen sin, Kee Vos-Stricker. Hun var datteren til morens eldre søster og onkelen Johannes Stricker. Han fridde til Kee, men hun sa blankt nei. Etter dette flyttet van Gogh til Amsterdam og fortsatte å skrive brev til Kee, som nektet å møte ham.

Helt ute av seg fordi han ikke fikk møte Kee, holdt van Gogh sin venstre hand i flammen fra en lampe mens han sa: “La meg se henne like lenge som jeg kan holde hånden min i flammen”.

Kees far gjorde det klart at det ikke var snakk om noe ekteskap, fordi han mente van Gogh verken klarte å ta vare på seg selv eller noen andre. Onkelens holdning opprørte van Gogh, og i denne perioden med mye usikkerhet og urolighet mistet han sin kristne tro for alltid.

Etter å ha mistet troen på Gud nektet Van Gogh å gå i kirken, selv på julaften. Dette førte til en voldelig krangel med faren, og van Gogh reiste til Haag samme dag. I 1885 dør faren av et hjerteinfarkt, noe som nok var vanskelig for Vincent å takle. Dette er synlig i kunsten han produserte i denne perioden.

Livet i Haag

For å etablere seg igjen i Haag fikk van Gogh hjelp av slektningen Anton Mauve, som introduserte ham for olje- og akvarellmaling. Van Gogh fikk også låne penger og hjelp til å sette opp et malerstudio, men ganske raskt ble de to uvenner.

I slutten av 1884 hadde van Gogh igjen reist hjem til familien, fordi livet i Haag ble for ensomt. Her møtte han Margot Begemann, naboens datter, som var ti år eldre. De malte ofte sammen, og Margot ble hodestups forelsket i van Gogh. De ville gifte seg, men begge familiene var imot ekteskapet. I sin fortvilelse tok Margot en overdose av giften stryknin. Hun ble så vidt reddet fordi van Gogh fikk henne til sykehuset tidsnok.